Sist jeg kjente på en slik trøtthet som nå, må være i kolikktiden til knøtta. (Om man ser bort fra at jeg glemmer ut, at jeg er så trøtt hver gang jeg reiser hjem fra jobb) Man skimter enden i det fjerne, altså søvn – om noen skulle lure – men akk så langt unna
Ca 1 time igjen til man er hjemme. Den siste biten med kjøring er drøy. Når man kommer hjem, vipper over kanten
– så er det akkurat som at hjernen blir gjort om til bippe stankelbein (noen som husker ham? Stakkars Per ulv…) Hjernen raser videre og burde roet litt ned etter bilturen, mens kroppen? Bråstopp, lik Per Ulv 🙂
mediakaoscom.wordpress.com 